Vurdering av digitale ferdigheter

Jeg har vært på kurs i to dager med ulike tema innen IKT. På Nordmøre diskuterer vi nå om vi i fellesskap skal utvikle en plan for digitale ferdigheter. I den forbindelse kom vi også innom hvordan vi vurderer elevenes kompetanse i bruk av digitale medier. Flere kommuner har IKT-planer der det står beskrevet ulike ferdigheter som elevene skal lære. Hvordan måloppnåelsen skal vurderes er ikke tatt med i planene. Vi er i alle fall enige om at dette må med i en eventuell ny, felles plan.
Kursholder den ene dagen var Erik Westrum fra Drammen. Han fortalte hvordan Drammen kommune bevisst satser på IKT for å få "Norges beste skole". Drammen er kommet langt i systemtenking rundt IKT. De har bl.a. valgt å ha en egen avdeling som tar seg av alt som har med drift av datasystemer. Det er ikke en lærerjobb. De har også en egen gruppe som vurderer pedagogisk programvare, og hva skolene i Drammen bør satse på ved innkjøp. Ellers var det facinerende å høre ham fortelle om hvordan de brukte elever som instruktører på ulike datakurs for andre elever og deres lærere. Hvis vi skal tro på læringspyramiden vil disse elevene sitte igjen med mye kunnskap etter å ha undervist medelever.
 

Innskriving av nye elever

Denne uka hadde vi innskriving for elevene som skal starte på 1. trinn til høsten. Dette er en av de oppgavene jeg setter størst pris på med rektorjobben. Det er en stor opplevelse å få ta imot forventningsfulle 5-6-åringer og deres foreldre på det første formelle møtet med skolen. Det er også med stor ydmykhet jeg gjør dette. Skolen vil være en viktig arena for disse barna i mange år framover. Jeg tenker gjerne på skolens formålsparagraf i slike sammenhenger. Sammen med foreldre skal vi "opne dører mot verda og framtida. Elevane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong". Dette er bare en liten del av formålsparagrafen, og noen ganger tenker jeg at vi bør bli flinkere til å aktivt bruke den. Formåslparagrafen kan kanskje være en rettesnor i arbeidet vårt når vi føler vi blir for opptatt av detaljer, indiviualisering og testing av elever.

Andre yrkesgrupper inn i skolen

Jeg er positiv til andre yrkesgrupper inn i skolen, også i direkte arbeid med elevene. Barnevernspedagoger, vernepleier osv har en annen kompetanse enn lærere, og den må vi både være klar over og sørge for å utnytte til beste for skolen og den enkelte elev. Assistenter inn i spesialundervisning er nok også kommet for å bli, men utviklinga vi har sett de senere årene med at assistent-årsverk har økt mye mer enn lærerårsverk i skolen, er jeg ikke positiv til. Jeg er overbevist om at assistenter ofte må gjennomføre spesialundervisning uten at de får tilstrekkelig støtte fra pedagoger. Lærerne har gjerne nok med å planlegge undervisninga de selv skal gjennomføre. Elever med spes.ped. behov sitter da sammen med en assistent i en krok på klasserommet eller på et grupperom, og assistenten gir eleven så god hjelp som hun er i stand til.
Mange assistenter har lang erfaring fra skolen og har en høy kompetanse i spes.ped. arbeid. De kan likevel ikke erstatte en pedagog. Hvis lærerne skal bruke mer tid på møter sammen med assistenter for å gjøre disse bedre i stand til å "undervise", er jeg redd det vil bli nok en tidstyv for lærerne.

Tidstyvene

Leser i siste nummer av Utdanning at tidstyvene skal tas lokalt. Slik jeg forstår det er alle enige om at lærere og skoleledere må få bedre tid til kjerneoppgavene. Hvordan det skal løses, ser det ut til at hver enkelt kommune skal finne ut av.  Noen politikere foreslår at vi må få flere yrkesgrupper inn i skolen. Det vil være veldig positivt hvis disse skal løse oppgaver som ikke har noe med undervisning å gjøre. Er det derimot snakk om assistenter som skal inn og "hjelpe" lærerne, blir jeg med en gang skeptisk. Min erfaring er at de ofte får oppgaver som burde vært utført av lærer. Noen ganger oppfatter jeg også at assistenter helst vil ha slike oppgaver. Hvis de får arbeidoppgaver som er av mer praktisk karakter som å ordne med skolefrukt, mer tilsyn i friminutt enn lærere, oppgaver av type rydding osv. er det ikke denne typen oppgaver de ser for seg som assistent i skolen. Heller ikke alle lærere er komfortabel med at assistenter skal gjøre oppgaver som kanskje blir sett på som mindre viktige. At rektor gjør en del av dette, synes imidlertid å være greit...

Kanskje bør vi også jobbe for en holdningsendring, og åpne for en diskusjon om hvem gjør hva i organisasjonen?

Pedagogisk refleksjon og tidspress i skolen

Jeg opplever lærere som generelt veldig æreskjære, og de stiller høye krav til seg selv. De ønsker å gjøre en så god jobb som mulig, innen de gitte rammer, og mange strekker seg også utover disse rammene og gjør mer enn en kan forvente av dem. Summen av alle små og store oppgaver i skolen blir høy, og noe blir nødvendigvis prioritert ned. Jeg tenker en del på om det er de riktige oppgavene vi velger å bruke tid på. Kanskje utfører lærere en del oppgaver, som f.eks. retting av elevarbeid, fordi det ligger i følte forventninger om at det er en viktig del av jobben?

Noe mange skoler og lærere bruker for lite tid på, er pedagogisk refleksjon i et felleskap. Skoleledere sier refleksjon over praksis er viktig, fagfolk mener det styrker kvaliteten på skolen og mange lærere ønsker også å bruke mer tid på pedagogiske drøftinger og refleksjon. Likevel strever vi med å avsette nødvendig tid til dette viktige arbeidet. Er løsningen å binde mer av skoletida for lærerne til møter der refleksjon blir en viktig arbeidsmåte? Eller er det andre muligheter til å skaffe tid og rom for slikt arbeid?

Inspirert av flotte idrettsprestasjoner

Jeg har fulgt en del med på VM på ski fra Holmenkollen. Der har de norske utøverne i langrenn gjort det knallgodt. Norge er blitt desidert beste nasjon, og det er helt klart mange grunner til at Norge gjør det så godt i nettopp langrenn. Men det jeg har bitt meg merke i, er at utøverne selv fremhever laget som en viktig suksessfaktor. De sier de har jobbet sammen som et lag, gjort hverandre bedre, og de gleder seg over hverandres suksess. Jentene på stafettlaget sa etter at seieren var et faktum, at kvelden før hadde de sittet sammen og fortalt hverandre hva lagvenninnes sterke sider er. På denne måten hadde de gjort hverandre trygge på hvordan de skulle løse oppgavene sine på veg mot gull. Dette, tenker jeg, må være en tankegang vi kan benytte oss av i skolen også. Helt klart overfor elevene, men også overfor personalet. Undersøkelser viser at norsk skole er svak på tilbakemeldinger, og av erfaring vet jeg hvor mye positive tilbakemeldinger og kommentarer betyr for den enkelte. Ved å sette oss sammen noen ganger og fortelle hverandre hva vi opplever som kollegers sterke sider, er jeg sikker på at vi kan hente ut masse positive energi og bygge selvtillit både for den enkelte og for hele organisasjonen.

Hvem er viktigst?

Hei alle som er innom!
Har vært ute på en skitur, og underveis gikk tankene rundt hvem er viktigst i skolen. Elevene må selvfølgelig være i sentrum. Uten elever - ingen skole. Men hvem kommer som nummer to? Kan en skole drives med god kvalitet, selv om skolelederen ikke er spesielt flink? Og motsatt: Kan en dyktig  skoleleder skape en god skole, selv om lærerne i utgangspunktet er middels?
Dette gikk jeg altså å funderte på, mens skia glapp og sola skinte. Thomas Nordahl sier at lærerens evne til å skape et godt læringsmiljø er den faktoren som har størst innvirkning på elevenes læring. Jeg må si meg veldig enig med Nordahl i at lærerne er skolens viktigste ressurs. Dyktige lærere finnes det mange av, også på min egen skole. Hver dag ser jeg lærere som er fantastiske pedagoger og klasseledere. Uten at vi andre merker hva de egentlig gjør, får de klassen til å fungere som et fellesskap, og de evner å se hver enkelt elev. Konflikter blir dempet før det egentlig er blitt en konflikt, og klassen preges av arbeidsro, struktur og ikke minst en hyggelig tone mellom både elever og elev - lærer.
Hva kan skolelederen bidra med i dette bildet? Vi vet at selv om det finnes svært mange dyktige lærere i landet, så finnes det også noen som er usikre på sin egen rolle i møtet med elevene. Dette gjelder heller ikke bare de unge, nyutdannede lærerne. Her er det skolelederen kanskje virkelig kan bidra. Hvis vi ikke skal si oss fornøyd med å ha mange flinke enkeltlærere, men vil sikre en best mulig kvalitet for alle elevene, må hele skolen jobbe sammen. Det viser seg at skoler har mye å hente på å bli mer kollektivt orientert. Skoler som klarer dette får både bedre faglige resultater og trivselen blant elevene blir større. Jeg vil umiddelbart også tenke at trivselen blant personalet vil øke.

Ja, dette var noen av tankene fra dagens skitur. Legger ved et bilde slik at dere ser skiterrenget mitt også.