Har vært ute på en skitur, og underveis gikk tankene rundt hvem er viktigst i skolen. Elevene må selvfølgelig være i sentrum. Uten elever - ingen skole. Men hvem kommer som nummer to? Kan en skole drives med god kvalitet, selv om skolelederen ikke er spesielt flink? Og motsatt: Kan en dyktig skoleleder skape en god skole, selv om lærerne i utgangspunktet er middels?
Dette gikk jeg altså å funderte på, mens skia glapp og sola skinte. Thomas Nordahl sier at lærerens evne til å skape et godt læringsmiljø er den faktoren som har størst innvirkning på elevenes læring. Jeg må si meg veldig enig med Nordahl i at lærerne er skolens viktigste ressurs. Dyktige lærere finnes det mange av, også på min egen skole. Hver dag ser jeg lærere som er fantastiske pedagoger og klasseledere. Uten at vi andre merker hva de egentlig gjør, får de klassen til å fungere som et fellesskap, og de evner å se hver enkelt elev. Konflikter blir dempet før det egentlig er blitt en konflikt, og klassen preges av arbeidsro, struktur og ikke minst en hyggelig tone mellom både elever og elev - lærer.
Hva kan skolelederen bidra med i dette bildet? Vi vet at selv om det finnes svært mange dyktige lærere i landet, så finnes det også noen som er usikre på sin egen rolle i møtet med elevene. Dette gjelder heller ikke bare de unge, nyutdannede lærerne. Her er det skolelederen kanskje virkelig kan bidra. Hvis vi ikke skal si oss fornøyd med å ha mange flinke enkeltlærere, men vil sikre en best mulig kvalitet for alle elevene, må hele skolen jobbe sammen. Det viser seg at skoler har mye å hente på å bli mer kollektivt orientert. Skoler som klarer dette får både bedre faglige resultater og trivselen blant elevene blir større. Jeg vil umiddelbart også tenke at trivselen blant personalet vil øke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar